Tidevann
Periodisk stigning og senkning av havnivået styrt av måne og sol
NavigasjonTidevannet er den periodiske stigningen og senkningen av havnivået som skyldes gravitasjonskreftene fra månen og, i mindre grad, sola. Langs norskekysten kommer tidevannsbølgen opprinnelig fra Atlanterhavet og forplanter seg videre inn i Nordsjøen og Norskehavet, noe som gjør at både størrelsen på tidevannet og tidspunktet for flo og fjære varierer betydelig fra sør til nord. For båtfolk er tidevann langt mer enn en teoretisk kuriositet, det påvirker dypgang, fortøyning og fremkommelighet i trange farvann, og bør derfor være en fast del av planleggingen før avgang.
Store forskjeller langs kysten
Tidevannsforskjellene i Norge varierer sterkt avhengig av hvor langs kysten man befinner seg. I Oslofjorden er forskjellen mellom høyeste og laveste astronomiske tidevann bare rundt 70 centimeter, og ved middels springflo er utslaget typisk under 40 centimeter. Her er det derfor ofte vind og lufttrykk, ikke tidevannet, som bestemmer vannstanden fra dag til dag. Lenger nord blir bildet et helt annet: i Bergen kan forskjellen være i overkant av 1,8 meter, i Kristiansund rundt 2,6 meter, og i områder som Narvik, Harstad og Vadsø kan totalutslaget nærme seg fire meter. De aller største tidevannsforskjellene i Norge finnes innerst i Varangerfjorden. Denne variasjonen betyr at en skipper som er vant til forholdene i Oslofjorden må omstille seg kraftig når båten flyttes til Nord-Norge, der tidevann kan avgjøre om det er trygt å legge til kai i det hele tatt.
Praktiske konsekvenser for båtfolk
Der tidevannsforskjellen er stor, endrer den reelle vanndybden seg time for time, og dette har direkte betydning for dypgang og grunnstøtingsrisiko. En båt som ligger trygt til kai eller på svaiplass ved høyvann, kan finne seg tørrlagt eller sittende fast på bunnen når fjæra kommer. Før man ankrer eller legger til i grunt farvann bør man derfor alltid sjekke tidevannstabellen for området og legge inn nødvendig klaring under kjølen. Fortøyningslinene må også avpasses etter tidevannet: for stramme liner ved lavvann kan ryke eller dra båten under ved høyvann, mens for slakke liner ved høyvann kan gi farlig mye slark og skamfiling når vannstanden synker. I områder med stort tidevann er det vanlig praksis å sette av god slakk og bruke lengre fortøyningsliner enn man ellers ville gjort.
Tidevannsstrøm i trange sund
I tillegg til selve nivåendringen skaper tidevannet også tidevannsstrøm, altså vannbevegelse inn og ut av fjorder og sund etter hvert som vannmassen forskyver seg. I åpent farvann merkes denne strømmen lite, men i trange sund, ved terskler eller mellom øyer kan tidevannsstrømmen bli sterk nok til å utgjøre en reell navigasjonsfare. Sterk tidevannsstrøm kan gi bakevjer, kraftig sjø der strøm møter vind, og gjøre det vanskelig å manøvrere eller holde kurs, særlig for mindre båter med begrenset fremdrift. Erfarne skippere planlegger gjerne passering av kjente strømsteder til stille perioder i tidevannssyklusen, altså rundt tidspunktet for høyvann eller lavvann når strømmen er svakest.
Springflo og nipptid
Størrelsen på tidevannet varierer også gjennom månesyklusen. Ved springflo, som inntreffer i forbindelse med ny- og fullmåne, står sol og måne på linje slik at tidevannskreftene forsterker hverandre, noe som gir større forskjell mellom flo og fjære enn normalt. Ved nipptid, rundt første og siste kvarter, står sol og måne isteden på tvers av hverandre, og tidevannsutslaget blir mindre. Langs Vestlandet og nordover inntreffer springperiodene gjerne én til to dager etter ny- eller fullmåne, mens de på Sørlandet og i Oslofjorden kommer noe før. For båtfolk betyr dette at marginene ved grunt vann er minst gunstige rundt springflo, mens nipptid gir noe mer albuerom, men fortsatt ikke en grunn til å se bort fra tabellene.
Tidevann er en forutsigbar, men stedsavhengig kraft som varierer fra noen titalls centimeter i Oslofjorden til flere meter i Nord-Norge. Kartverkets tidevannstabeller gir nøyaktige prognoser for flo, fjære og tidevannsstrøm, og bør konsulteres rutinemessig ved ankring, fortøyning og passering av trange sund, uansett hvor langs kysten man ferdes.